Heimreisen

Det siste halve året har gått fort unna, men det har vært minimalt med blogginnlegg. Hovedgrunnen er at eg starta opp med nettstudier i høst, og har prioritert studier og artikler til Ytre Sogn. Med Victoria på full guffe hele dagane, og øvrige utfordringer i Belém, har verken tiden eller energien strekt til til å skrive blogg. Her kommer imidlertid et lite innlegg fra heimreisa vår til Norge.

Torsdag forlot vi leiligheten og Belém for godt, og satte kursen mot Norge. Langt der framme i horisonten skimta vi kjøttkaker og snø. Turen var ikke veldig begivenhetsrik, Victoria var rolig og flyene presise. Likevel, litt turbulens må man regne med på en så lang tur. Fredag ettermiddag i Frankfurt spurte vi en mann med skiltet «ASK ME», om det var langt til loungen fra gate’n vår. Ca. sju minutter å gå, sier han. Vi har en time til flyet får, og velger å ta en liten tur for å få spist litt før avgang. Vi kaver oss bortover med vetla, to tunge ryggsekker og ei veske full av murstein. Vel fremme sier vakten at vi tilhører en annen lounge, for det er veldig langt til gate’en vår. Vi kan få komme opp, men velger å snu, siden han mener det tar ca. 40 minutter å gå tilbake! En annen vei enn den vi kom selvsagt. Vi kommer akkurat frem fem minutter før boarding, men det tok bare femten minutter.

I København får vi en fantastisk mellomlanding, vi slapper av i loungen, jeg og vetla tar oss en shoppingrunde, mens pappa må kjede seg på loungen helt alene med åpne ølkraner, rask WiFi og stillhet. Vi ankommer hotellet på Bryggen rundt midnatt, Jan Erik skal møte noen kompiser og jeg skal ha noe å spise. Vi har ikke telefoner (av diverse årsaker), så jeg skulle bestille room-service og han skulle kontakte en kompis på facebook. På det flotte rommet vårt virker ikke Internett, og room-service stengte 22.30. Vi kaver i omtrent en time for å få nett, men gir opp. Vi spør i resepsjonen om de kan bestille mat, vi har verken telefoner eller Internett, så vi får ikke finne ut hvem som har take-away så sent. Det ender til slutt opp med at Jan Erik går ut for å kjøpe mat selv, mens jeg og vetla dusjer. Så da sitter vi der altså, klokka 2 midt på natta, og spiser byens beste kebab. Victoria koser seg med sin egen pizza (som Jan Erik hadde delt med en takknemlig sjel som lovte han betaling i et annet liv). 

Vi våkner klokka ett, og planen om en god frokost, litt shopping, treffe ei venninnne før båten går 14.15  går i vasken. Jeg våkner og innser at det bare var en drøm. Det er fremdeles skumring ute og jeg kan sove litt til. Det viste seg å bli enda verre i virkeligheten. 

Klokken halv to er vi akkurat våkne, og vi må hive alt ned i kofferten, pusse tennene og sjekke ut. Vi ankommer strandkaien fem minutter før avgang, og vi kan finne oss et sete og puste ut. Under frokosten på båten heim får vi akkurat med oss solnedgangen, om det kan kalles det, der sola står så lavt på himmelen at den lyser oss rett i ansiktet. Midt på dagen! Det går sakte opp for meg at skumringen i dag tidlig sannsynligvis er alt dagslyset vi kan rekne med her heime på vinteren. Den gradivise overgangen fra sommer til vinter har tydeligvis en funksjon den også. Nå sitter vi på båten og gleder oss stort til å komme heim! Etter ei god natts søvn er vi uthvilt og klar for norsk jul med familie og venner.

Rio de Janeiro - dag 1 og 2

Vi ankom Rio de Janeiro etter en helt ok flytur, TAM er ikke (etter vår erfaring) kjent for sine nye, flotte fly, men vi kom oss fram og var fornøyd med det. På flyplassen fikk jeg melding om at det hadde vært drapsbølge i Belém denne natten, og det var forventet hevnaksjoner. Vi ble advart mot å gå ut, men vi var jo allerede i Rio, så den bekymringen slapp vi fint unna. Senere fant jeg ut at det var 1 politimann som var blitt drept, og at man mistenkte at politimenn hadde dratt på hevntokt og drept/henrettet 9 personer samme natten. Skremmende realitetssjekk av nødvendigheten av å ha så strengt sikkerhetsregime i Belém. I taxien på vei til hotellet tok vi inn over oss alle de nye inntrykka, en tydelig forskjell fra Belém var at byen er veldig tydelig oppdelt i fattige strøk, og bedre strøk. Favelaene låg oppetter fjellsidene, i egen områder, men inntil turistattraksjoner og fine områder. Vi ankom hotellet vårt, Hotel Praia Ipanema, som såg noe grått og slitt ut fra utsiden, men viste seg å være elegant og flott på innsiden. 

Utsikten fra rommet, Ipanema-stranden.

Rommet vårt var helt ok, med egen balkong. Desverre lukta det røyk på rommet, det kom innom rommet med jevne mellomrom.  Jeg sa ifra i resepsjonen, som kunne fortelle meg det at det ikke var lov å røyke på rommene, det var meningen at man skulle bruke balkongen til det. Vi gikk en tur på stranda, og kjente på det kalde vannet i Atlanterhavet. Det blåste en del, og vi var tydeligvis de eneste entusiastiske badenymfene på denne tiden av døgnet. Mannen som hadde ansvar for solstolene til hotellet låste de fast og pakket sammen da vi kom, vi klarte akkurat å få tak i stoler, men håndklær hadde han ikke.

Vetla trivdes best med å se på bølgene fra trygg avstand.

Utsikten i den ene enden av Ipanema, motsatt retning av turist-stranden Copacabana.

Da vi kom tilbake til hotellet, luktet det fortsatt røyk på rommet. Jeg finner det så irriterende at jeg pakket koffertene og sa fra i resepsjonen. Resepsjonisten fortalde meg da at de hadde en mistenkt på rom nr. 407, og at han skulle se hva han kunne gjøre. De hadde ikke noen andre ledige rom, men... De hadde et ledig rom, et handicap-rom, eneste forskjellen var at det ikke var badekar eller dusjdør på badet. Det viste seg å bli ganske irriterende å få hele badegulvet fylt med vann hver gang vi dusjet, men den elegante nedtrekkbare dusjstolen veide opp for dette irritasjonsmomentet. På kvelden gikk vi ut for å se litt i gatene, og kveldsmaten (til Jan Erik og Victoria) ble hver sin pølse i tomat- og løksaus i brød med mais og erter på.

Først is, og så pølse etterpå. Smokken spratt ut og var plutselig helt uviktig, da mamma kom med is til kvelds.

Siden de skulle ha 150 reals per person for å ta oss til botanisk hage, bestemte vi oss for å prøve oss  på egenhånd i en taxi. Det gikk helt strålende, og kostet ca. 80 reals tur/retur. Vi brukte lang tid i parken, det var helt fantastisk å rusle rundt i denne oasen midt i storbyen. Vi hadde akkurat ankommet området med den japanske hagen, da vetla måtte tisse. Hun er blitt veldig flink til å si fra, og vi hadde med oss doringen hennes, til å bruke på offentlige toalett ved behov. Langt her borte i enden av botanisk hage var det desverre ingen toalett, og vetla ga mer og mer ivrige tegn på at nå var det nødvendig å skyndte seg. Jeg fikk en idé, og med støtte fra Jan Erik småsprang vi bortover, vekk fra den japanske hagen og innover i et område uten folk. Jan Erik tok opp doringen, og vetla satte seg fint oppå, mens pappa holdt toalettet hennes og mamma støttet litt opp i ryggen. Og med de obigatoriske våtserviettene gikk alt sammen for seg hygienisk også.

Innganspartiet til Botanisk Hage, fine, små skilpadder.

Det var noen fantastiske vekster her, enorme trær med svære røtter over bakkenivå.

Og fascinerende trær med merksnodige utvekster. Dette treet hadde blomster, andre hadde pigger.

Det er noe majestetisk over en allé med himmelhøye palmer. 

Mange fine blomster i parken.

Disse blomstene var flotte, spesielle. Vi fant ikke ut navnet på noen av plantene her inne, det ble litt for avansert for oss.

På vei inn til lekeplassen. Vakten med skuddsikker vest og våpen falt så naturlig inn i miljøet, med lekeplassen og skoleklasser på utflukt.

Inne på lekeplassen var det en ganske stor gruppe skoleelever på tur, og to av jentene kom bort til Victoria. De ville vite mer om oss, de var nysgjerrige og ivrige. De ble vinket bort av læreren, og gikk lydig tilbake til gjengen sin. Litt etterpå sto jeg alene borte ved vogna, mens Greven og Victoria lekte i sandkassen. De to jentene kom ut fra toalettet, og rett bort til meg. Før jeg visste ordet av det, var jeg omringet av ivrige 10-12-åringer, det tok ikke mange sekundene før hele klassen sto rundt meg og lo, smilte, pratet og stilte spørsmål. De lurte på hvor jeg var ifra, og prøvde seg sjenert på engelsk. De flinkeste spurte meg på engelsk og oversatte, til stor glede for de andre, til portugisisk. Jeg ble helt satt ut og flau, men prøvde å holde roen og le med gjengen som omringet meg.  Jeg prøvde å skotte bort på Jan Erik, men såg han ikke gjennom skogen av barn. De begynte å ta bilder av meg, jeg følte meg som en eksotisk dyreart. Når de hadde fått tatt noen bilder, begynte de å spør om å få ta bilder sammen med meg. Jeg stilte smilende opp med de entusiastiske barna, og følte meg litt som en løve på Nordpolen, sjelden, eksotisk og i fremmed farvann. Til slutt kom lærerinnene bort og jaget vekk barna, de hadde ikke lov å være der med oss, de skulle la de vanlige gjestene i parken være i fred. Barna gikk noe motvillig, de sa farvel, vinket og smilte mens de gikk. Etterpå gikk vi for å spise lunsj i kiosken utenfor lekeplassen, og etter en evighet med venting fikk vi endelig hver sin pizza som havnet langt under en Grandiosa på kvalitets-skalaen. Sultne som vi var spiste vi opp den lille pizzaen og gikk småsultne derifra. 

Vi avsluttet med litt løping, hopping og dansing på gresset utenfor parken, og tok taxi hjem igjen til hotellet. Senere gikk vi ut for å bli litt bedre kjent i området, og fant en tom, engelsk pub der vi spiste middag. Det var nok ikke noe sjakktrekk å bestille biff på en engelsk pub i Brasil, men jeg var ganske så fornøyd uansett, bare fordi det var en stor porsjon mat. Vetla var i storform, og danset og hoppet i sofaen, til herlig rock som strømmet ut av den interessante firkanten høyt oppe på veggen. Vi gikk hjem og la Victoria i vognen, og trillet ned i resepsjonen for å møte vårt norske reisefølge som hadde reist fra Norge samme dagen. Det var helt fantastisk å se det dukke opp noen kjente fjes midt i det store, fjerne utland, nærmere bestemt Sør-Amerika, Brasil og Rio de Janeiro.

Fotbal, fyrverkeri og en helt vanlig lørdag

Lørdag var en helt vanlig dag her i Brasil, med unntak av at det endelige presidentvalget skulle avholdes søndag. Vi gikk en tur på ujevne fortau, prøvde å finne et bakeri, og fant til noe som kan beskrives som bakeri-kiosk-kafè. Her kjøpte vi egg, noe vetla (fornuftig nok) kaller gakk-gakk, fordi ho har ei bok med bilde av kyllinger inni egget, så når ho finner egg i kjøleskapet jubler ho; "gakk-gakk"! Og forsyner seg. Et egg måtte gi tapt og knuste utover kjøleskapet og gulvet. Når vi koker egg sier ho "kokka, gakk-gakk!"). Hennes bilde av egg som små kyllinger hindrer ho ikke i å spise egg, ho elsker egg og hadde ikke stoppet på eget initiativ.

Victoria på tur, fortauene her er utviklingsmessig fantastiske, de fungerer som naturlige hinderløyper. Vetla har forøvrig lært seg å smile når kameraet kommer frem.

Senere på dagen drog vi på butikken, der julepynten var kommet opp, og "halve" 2.etasjen var fylt opp av julepynt til salgs. Etter å ha sett bilder av både julebrus og pinnekjøtt antar jeg at Norge ikke er noe dårligere.
Vi kjøpte (endelig) vinglass, fire ble med fra butikken og tre havnet i skapet. Personlig mener jeg at de må ha vært meget skjøre og kanskje til og med feilprodusert, så lett som stetten skilte seg fra glasset da jeg skubbet det ned fra oppvaskbenken.

Da vi går ut av butikken er gata (8-feltsvei) fylt opp av mennesker, de fleste er samlet på den ene siden, altså opptar de bare 4 felt. Bilene kjører innimellom, og her observerer jeg én mann står på taket av en bil midt i trafikken, og en som kjører med åpen bagasjeluke, der det sitter en mann og dingler med bena.
Vi skjønte det hadde noe med fotball å gjøre, draktene dere ser på bildet tilhører Paysandu, Beléms stolthet. Senere fikk vi greie på at laget har rykket opp til 2. divisjon igjen, etter et helt år i 3.divisjon.

Utsnitt av gata der de feiret i går. Bildet er hentet fra Diario Online.

Feiringen fortsatte (som den ofte gjør) utover kvelden, noe vi både hørte og såg fra leiligheten vår. Det hjalp litt å lukke døren til verandaen, men bare litt. Det kom en parade fordi i gaten utenfor, med en slags lastebil eller lignende med et band på taket.

Parade i gata i sentrum av Belém, er det noe de kan i Brasil så er det å feire. Det kan føles som om de alltid har noe å feire her, og mangler de en grunn så finner de jammen på noe likevel. Kvelden var prega av musikk, støy, fyrverkeri og fest.

God stemning i Belém etter at Paysandu rykte opp til 2.divisjon igjen (Serie B). Skru opp volumet og se brasilianerane utfolde seg!

Tilbake til Brasil og vår nye leilighet

Helt ærlig så var det ikke særlig fristende å reise tilbake til Brasil, det eneste Brasil kunne friste med var Greven.
Jeg har kost meg hjemme med familien, Victoria har fått oppleve å gå på tur i flott natur, der det er noe nytt å oppdage rundt hvert hjørne, det har rett og slett vært tidenes ferie! Jeg har drukket kaldt vann rett fra springen, fått regulere både styrke og temperatur på dusjen, spist norsk mat (melkesjokolade) og pustet inn kald, frisk norsk luft.

Gardermoen begynner virkelig å ta form som en internasjonal flyplass av klasse. Lekeflyet ved gaten vår var en lifesaver, all trøtthet forsvant - som dugg for solen.

Reisen begynte veldig bra, det gikk så bra at jeg ble nervøs. En reise på to dager inkludert overnatting i Lisboa kunne umulig gå helt knirkefritt. Alt gikk imidlertid vår vei, og det eneste som gjensto var en liten mellomlanding i Manaus før siste etappe skulle ta oss til Belém.

Victoria måtte ta flere viktige telefoner fra hotellrommet i Lisboa.

Skulle gjerne hatt mer tid i Lisboa, som klarte å sjarmere meg på veldig kort tid og med få inntrykk.

Flyreisen gikk over all forventning, å ha mamma med på turen var til stor glede og nytte.

Smilende fin velkomst...

Vi landet trygt i Manaus, men var ingen informasjon om hvordan denne mellomlandingen skulle forgå, og siden jeg aldri har vært med på det før, spurte vi. Alle måtte gå av flyet, gå inn og komme ut igjen etterpå. Vi gikk inn, fulgte strømmen og fant passkontroll, og utgang. Vi gikk bort til sikkerhetssjekken for å finne tilbake til gaten, men ble stoppet på grunn av feil boardingkort.
Da begynte moroa.
Det var 30 minutter til avgang og vi måtte begynne helt på nytt med innsjekk. Vi la på sprang bort til skranken hos Tam, sto litt i kø og prøvde å bli sjekket inn. Etter noen minutter og med hjelp fra en kollega, finner hun ut av vi ikke reiser med Tam, men med Tap. "Onde, onde??" nærmest roper jeg i panikk (hvor). Hun peker nedover den lange rekken av skranker, og jeg springer, foran alle som står i kø for å bli sjekket inn. Vetla gynger opp og ned på armen og mamma kommer halsende etter.
Ingen av skrankene er merket med Tap, og en ansatt hos Tam peker ut i inngangshallen når jeg spør etter Tap. De hadde tydeligvis ikke noen innsjekkinsskranker i det hele tatt på denne flyplassen. De har heldigvis en infoskranke, og vi sniker oss opp på siden av et par som står i kø. Først blir vi oversett, men kommer heldigvis til før paret.
Mannen sjekker opp, og dårlige språkkunnskaper til tross; jeg skjønner fort at vi aldri skulle vært her ute i det hele tatt.

Etter noen telefoner og litt løping frem og tilbake veiver han med armen og setter avgårde. Vi småspringer etter gjennom et tomt område på flyplassen, før han stanser for å ta en telefon.
Han vinker oss videre og vi setter opp tempoet, gjennom en sperring, ned en trapp og inn igjen til området ved gaten. Han presser opp skyvedøren med bare hendene, og vi løper ut i varmen for å nå flyet som står og venter.
Damen som vinket oss så hjertelig velkommen ved landing, ser oppgitt på oss med et blikk som anklager oss for å ikke skjønne at vi er i Manaus og ikke Belém, enda vi tok bilde av skiltet med påskriften "Manaus" etter landing.

Vi løper opp trappen og finner setene våre igjen, heldigvis er de fleste rundt oss byttet ut, og har derfor ingen kjennskap til at vi har vært på vift på flyplassen. Et par som satt rett foran oss kjente oss igjen, og sendte noen medfølende blikk mot våre røde, pesende, svette og oppkava kropper.
Vetla finner seg til rette og alt er klart for en rask flytur til vårt endelige mål.

Å vente på bagasjen var en tålmodighetsprøve, enda vi brukte lang tid i passkontrollen (de stusset selvsagt over at vi kom fra Lisboa, men hadde stempel fra Manaus). Nest siste bagasje var bilstolen til vetla, og vi var klar til å springe ut til pappaen som vi visste sto og ventet.
Køen inn til tollen sto langt inn i bagasjehallen, og det viste seg å være en grundig gjennomgang av all bagasje.
Vi fikk snike oss fordi alle i feltet merket "priority", med vetla som en god unnskyldning.
Sekkene ble gjennomlyst, men koffertene måtte åpnes. Jeg sa jeg hadde barnemat i mamma sin koffert, han sjekket og sa det var helt i orden. Han påpekte at melkeprodukter og kjøtt var forbudt, blant annet ost. Han såg ut til å la oss gå videre, men jeg klarte ikke å la vær å fortelle ham at jeg hadde 3 oster med meg i min koffert, og måtte pent åpne opp og ta ut osten. Han sa det ikke var lov, og sendte osten bort til en annen skranke, der jeg måtte signere noen papir jeg ikke aner hva var, og de spurte om de kunne få destruere osten. "Ja selvsagt", sa jeg, "men det er en meget god ost!" Jeg ble trodd på dette punktet, men måtte stå og se de spraye både Jarlsberg og brunost med en blå, destruerende spray.

Idet døren ut til ankomshallen åpnet seg, såg vi Greven for første gang på over 1 måned. Jeg kjente en plutselig glede og kunne ikke skjønne hvordan jeg hadde klart meg alene i en måned.
Vetla var litt forsiktig, men skjønte umiddelbart hvem som sto der bak sperrebåndet, og da hun kom nærmere fikk pappen verdens mest etterlengta kos.
Vi sto på hver vår side av bilen for å montere fast bilstolen, og vetla sprang frem og tilbake mens hun ropte "mamma" - rundt bilen - "pappa" - rundt bilen - "mamma" - rundt bilen "pappa".
Vi dro hjem til leiligheten der vetla var i storform, masse å oppdage og mange leker å gjenoppdage.
Greven har jobbet hardt for å få ting i orden til vi kom tilbake, og det syns, for leiligheten var en veldig behagelig plass å komme frem til, og selv om vi startet en ny hverdag i Brasil i mars, tror jeg at dette markerer begynnelsen på enda en ny hverdag, langt unna hotell og dårlig room-service.
Ser frem til fortsettelsen!

Mani-Pedi og ny leilighet

Torsdag var Greven heime, og det betyr uendelige muligheter for aktiviteter (for mor), som da kan få slippe ut av husmorrolla i noen timer. I dag var ønsket fot- og håndpleie, på en salong nær hotellet. Vi ruslet dit sammen etter frokost, og fikk beskjed om at hun som hadde den behandlingen ikke var der i dag, på grunn av personlige problem. Vi gikk tilbake og innom en annen salong, der to veldig ivrige damer vinket oss inn og ned i stoler og sofaer og kastet alle sine spørsmål og utsagn over oss, som skjønte en brøkdel av alt de sa. Det viste seg at de hadde fotpleie, og gjerne ville ordne dette for meg, men ikke i dag, for det var fremdeles ferie, så vi måtte komme igjen på mandag. I dag tilbød de ingen behandlinger, noe som i ettertid fremsto som logisk, da de tross alt bare var to ansatte på jobb.

Skuffet, men bestemt dro jeg tilbake til den første salongen vi var innom, og ba om vanlig manikyr/pedikyr, og det var ikke noe problem. Jeg satt i sofaen og ventet mens dama gjorde ferdig en annen kunde, mens den andre ansatte fikset neglene sine, og den tredje ansatte satt i resepsjonen og surfet på mobilen.

Mens jeg ventet fikk jeg den ene dama til å forme øyenbrynene mine, før hun gikk tilbake til sine egne negler og etterhvert mobilen.

I brasiliansk tid var ventetiden ganske kort, omtrent 20 minutter. Den flinke manikyristen ordnet neglene med nøyaktighet. Om det var noe ineffektivt gjorde ingenting; jeg vil heller sitte der litt lenger, enn å bli stukket og pirket i tåen til blodet sildrer, med et instrument som neppe var sterilisert på en stund (som skjedde forrige gang jeg fikk en "mani-pedi").

På to timer denne torsdagsformiddagen, var det altså to kunder, tre ansatte og vips: lunsj.

Jeg betalte 35 reias, ca. 100 kr, for forming av øyenbryn, manikyr og pedikyr. Ikke skjønner jeg hvordan de kan dele dette på tre ansatte, materiell og husleige, men det er strengt tatt ikke mitt bord heller. 

Jan Erik var heime siden vi skulle få nøkkelen til leiligheten i dag, og etter å ha ventet hele dagen fikk vi endelig en melding i seks-tiden, som bekreftet at det ikke ble noen nøkkel i dag, men at de ikke hadde visst at det ble sånn.

Dette er Brasil i et nøtteskall, ikke overraskende, men litt skuffende likevel.

Fredag var siste sjangs for å få nøkkelen før helgen; og etter en dag uten verken håp eller tro, får vi plutselig en telefon om å kontakte en dame på Hydro; som ikke svarer i telefonen. Vi velger vi å kjøre til kontoret bare for å få sjekket ut om dette er de positive nyhetene vi hadde håpt på, og idet vi parkerer svarer hun da også på telefonen, og sier at vi skal få nøkkelen om en liten time.

Vi venter på kontoret, og den lille timen blir til en hel time, men endelig får vi nøkkelen! Der er den, den lille blanke nøkkelen vi har ventet så lenge på.

Vi tar en snartur innom leiligheten før vi må hjem og legge vetla, og Greven er strålende fornøyd med den flotte leiligheten som vi bare kan flytte rett inn i; noe som irriterer meg littegrann, da jeg ser mye arbeid og overhodet ikke en leilighet som er klar.

Da kan jeg nevne et tjukt lag av støv på gulvet, en dørlås og et håndtak som falt av idet vi låste oss inn (noe som resulterte i en liten kamp for å få låst igjen etter oss), to enkeltsenger som er for smale for madrassene slik at de ligger på skrå oppå sengene, og ei enkeltseng (som jeg optimistisk slenger meg nedpå) som er så hard som ei trefjøl og nesten ga meg blåveis på rompa (det var ikkje så ille, men senga var nett som ei trefjøl med stoff utenpå, det er ikke overdrevet).

I tillegg mangler det sikkerhetsnett på verandaen (i 24.etasje, meget påkrevd med nett her, kan bli svimmel av mindre), som var fort gjort, unnagjort på en dag. Det store spørsmålet blir selvsagt hvilken dag.

Det er ikke gardiner her (det kan gå greit, men det kan bli et problem), ingen av de fem (!!) toalettene har speil over vasken, og kjøkkenbenken som de skulle sette opp til oss står langs veggen på vaskerommet.

Vi er klar for å dra hjem, men finner ikke bilnøklene. Jan Erik mener han hadde de med seg opp, og ser først på meg, og så på vetla. Jeg har de ikke, og vetla har selvsagt ingen bilnøkler.

Han mistenker at hun har tatt de og kastet de utfor verandaen, noe jeg mener er usannsynlig, for jeg tror nemlig at han har glemt de i bilen/billåsen (og får umiddelbart panikk fordi det betyr mest sannsynligvis at bilen er stjålet nå).

Vi drar ned til bilen, og på de ti minuttene det tok å låse oss ut av leiligheten og ta heisen ned, har det begynt å høljeregne. 

Greven får jobben med å springe bort til bilen som står parkert på gaten utenfor (den står der, heldigvis!), og kommer tilbake for å konstatere at bilen er låst og nøklene er ikke funnet.

Han tar noen raske blikk på gresset fremfor blokka, i håp om at hun har kastet den ned på et godt synlig sted.

Vi bestemmer oss imidlertid for å dra opp igjen i leiligheten og sjekke en gang til.

Nå er vårt beste håp at vetla har gjemt nøklene der oppe, og vi går igang med å åpne alle skuffer og skap. I skrivebordsskuffen på barnerommet ligger bilnøklene og lyser imot meg, og mens vetla tusler fornøyd inn på rommet og får øye på nøklene, ivrer hun etter å få kloa i de igjen.

Forøvrig er jeg veldig fornøyd med leiligheten, og gleder meg til å sitte på verandaen i 24. etasje og nyte solnedgangen over elva.

Vi var innom leiligheten lørdag også. Greven vasket de viktigste rommene, mens jeg og vetla lå og hvilte på hotellet. Flyttet en del av tingene våre inn i leiligheten, mest klær og leker. 

Vaktene som jobber i porten virker veldig hyggelige, og en mann som jobbet der viste oss rundt på fellesområdet.

Her kan vi trives!

Litt av utsikten fra 24. etasje, Shopping Boulevard bak den høge, beige blokken i midten.

Hovedsoverommet med den lumske senga.

Stua, spisestua, vetla såg sitt snitt til å klatre litt i stolene.

Utsikten mot elva.

Gjesterommet, med madrassen på skrå.

Kino i Belém og trafikklys til pynt

Forrige lørdag skulle jeg og Sofie på kino.
I taxien prøver sjåføren å lære meg portugisisk, snakker sakte og gjentar ord, men etter at vi har plukket opp Sofie legger han helt om og prater som en foss.
Kinoen er på Shopping Boulevard, og vi gikk for å spise middag først.
Vi prater så mye at vi ender opp med å ha dårlig tid, og skynder oss opp til kinoen som begynner 22.20. Vi rekker heldgigvis (?) å kjøpe oss popkorn og snop like før de stenger kiosken. Jeg tar en kjapp avgjørelse og kjøper en liten pose m&m's, og tror selvsagt jeg har hørt feil når selgeren sier 7 reals, det står nemlig 1,99 $R med stor skrift på posen. Det viste seg derimot å stemme, jammen godt vi ikke har anledning til å gå på kino så ofte, tror kanskje vi har funnet en av de dyreste plassene å kjøpe snop i Brasil.

Å bruke toalettet på senteret er en historie for seg selv. Dette senteret skal være det beste (og det er moderne, og flott, med egne barnetoalett, og ungdomstoalett) i Belém.  Det viste seg imidlertid at den ene doen jeg prøvde var tom for papir. På den doen jeg valgte virket ikke låsen, så jeg holdt foten mot døren, heldigvis, for selvsagt var det noen som prøvde å komme seg inn. På en tredje do manglet rett og slett hele døren, mens et par toalett var ute til vedlikehold og hadde fått tilhørende lapp på døren.
Erfaringsmessig har vi ikke lenger så høye forventninger (til noenting) og ble derfor verken skuffet eller overrasket.
Vi såg Malefica med portugisisk undertekst, heldigvis dubber de ikke alle filmene her, og vi hadde selvsagt sjekket ut på forhånd hvilke filmer som var på originalspråket. Filmen var fantastisk, med en uventet og interessant vri.
Kinolokalet var moderne, med gode stoler og air-condition-anlegget på fullt. Sofie hadde advart meg mot at det kunne hende det var kaldt, og jeg fikk absoultt bruk for den tynne jakken jeg hadde tatt med, selv om jeg aller helst ville hatt et ullteppe.

Trøtte og svimle (sånn som man blir etter kino, når man har sittet i ro så lenge) tok vi taxi hjem igjen ca. halv ett, langt forbi leggetid for småbarnsmødre.
På kjøreturen hjem passerte vi minst 15 trafikklys, hvorav 2 ble passert på grønt. Resten av kryssene var vi uheldige og fikk rødt lys, noe som viste seg å ikke være så uheldig likevel, for da tutet han bare før krysset, og kjørte rett igjennom på rødt lys. På denne måten slapp han å slite ut bremsene også.

Siden jeg ikke tok bilder på kinoen, så legger jeg ved noen stemningsbilder fra Belém i stedet.

Papegøyen på Mangal das Garças

Solnedgang på Estaçao das Docas

FIFA på hotellet, kontraster i Belém

Fredag var det enda en fotballkamp, takk og lov, og vi fikk heim mannen lenge før normal-tid.

Vi drog til Docas for å se kampen, vetla hadde med seg sin bærbare prinsesse-DVD-spiller, som forøvrig spiller av alle typer filmer, ikke bare prinsessefilmer.

Favorittene er Galinha Pintadinha og Baby Einstein, som klarte å underholde henne under deler av kampen, mens det også ble tid til noen løp i rulletrappen og klatring i vinduskarmen.

Vetla er klar for kamp med Brasil-hårband (ok, for å være ærlig så fikk det være på hodet hennes ca. like lenge som det tok å ta dette bildet, og var uaktuelt å ha på under kampen).

I bakgrunnen kan vår Brasilianske apekatt skimtes, den som henger i taklampen.

Vetla leika i den perfekte vinduskarmen (lav og brei), mens jeg satt og bekymret meg for om hun ville klare å rive ned forhenget som gjorde lokalet mørkt og storskjermen synlig.

Vi satt lengst unna skjermen, men stemningen var det ikke noe å si på.

Her er en video for de som vil se et lite utdrag av stemningen da Brasil scoret sitt første mål.

Vetla og pappa ser på film under kampen. Kledd i gult for anledningen.

Da vi kom hjem fra middag og shopping på lørdag, var det litt mer politibiler i gatene enn vanligvis. Noen kjørte med blinkende lys, så jeg antok at de var på vei til et åsted. I lobbyen ble vi møtt av en hel skare svartkledde menn i flotte dresser. En følelse av at noen svært viktige personer var tilstede ble bekreftet av en rask sniktitt på en jakke som hang over en barstol, der FIFA sto brodert med store bokstaver over brystlommen.

Det var ikke mange smil å få, vi er nok litt bortskjemt på smil her nede i Brasil.
En av mennene i gruppen var Cafu, en tidligere brasiliansk fotballspiller. Jeg trenger vel ikke late som jeg visste dette, det var Jan Erik som fortalde meg at han hadde sett han. Altså har jeg sannsynligvis sett han også.

Og vi fikk faktisk et smil tilbake da Victoria tittet på en av mennene, så helt ille var nok ikke denne gjengen av dresskledde menn.

Fra rommet vårt har vi utsikt over inngangspartiet, og her var mange militærpolitimenn med motorsykler og politibiler med blinkende lys. Ikke hverdagskost for en hvermansen å oppleve denne type sikkerhetsoppbud. 

Etter hvert dro de fleste av politimennene, men neste morgen var de på plass igjen, da de dresskledde mennene fra FIFA skulle dra videre.

 Så kan man jo diskutere om det er bra med ekstra sikkerhet, eller om det er skummelt fordi trusselnivået har steget som følge av besøket.

Utover dette hadde vi ingen kontakt med mennene, som helt sikkert bare var på gjennomreise i Belém,  på vei til eller fra en VM-by, kanskje Fortaleza eller Manaus som ikke er så langt herfra.

Mye oppstyr når FIFA kommer innom.

Gjengen står klar til å dra, etter at de dresskledde har forlatt hotellet.

Mannen som fraktet materialer og grus med hest og kjerre traff vi på vei hjem lørdag, like før vi ankom hotellet og traff høytstående herrer i mørke dresser. Belém mangler i alle fall ikke kontraster.

Mandag var jeg og vetla alene igjen, og vi brukte dagen til å bade, prøve ut de nye skoene (som rett og slett medførte ville protester og grining, før vi var komt oss ut døren med skoene på, da var alt i orden og hun oppdaget at det var en interessant sløyfe på skoene) og leke med bamser, ball og bøker (BBB).

Hun lurte flere ganger på hvor paaapaa var, bortskjemt som vi blir i helgene med masse tid og kos med pappa.

Om kvelden hørte vi et smell (som i en eksplosjon), og i samme sekund ble alt mørkt.

Jan Erik hadde sett at det gnistret lenger borte i gaten, så da satt vi her igjen, i stummende mørke uten air-condition, men snart med et tent stearinlys jeg handlet i håp om å ikke få bruk for.

Slik lagde vi stemning på rommet da strømmen gikk. Jeg gjorde noen oppriktige forsøk på å ta bildet fra en vinkel som skjulte rotet, men det viste seg å bli en så vanskelig oppgave at jeg hadde risikert å ikke få tatt bildet før strømmen kom igjen.

Vi prøvde å bestille mat, men de kunne ikke lage mat når det var strømbrudd (noe som er vanskelig å forstå da de har nødaggregat som lyser opp hele lobbyen, og ovnene her er gasskomfyrer).

Vi ble uten strøm i over 1 time, men det verste er igrunn uvissheten om når, eller om vi i det hele tatt får strøm igjen.

Takknemlig for batteri på Mac'en og for at den som regel alltid er oppladet som følge av tidligere erfaringer med strømbrudd og lav batteristatus.

Sånn tar vi kvelden før Brasil møter Tyskland i semifinalen i VM i morgen, det skal bli en spennende dag for brasilianerene og andre interesserte.

Langhelg i Belém, VM er overalt

Langhelg i juni, setter stor pris på at Brasil har disse helligdagene som kommer med jevne mellomrom. Hele 4 dager hadde vi, og uten for mange planer ble det noen koselige og stressfrie dager.

Sol og bading hører med i helgene. Jeg forsøker å lese, noe vetla gjerne vil være med på. Da gjør det ingenting at hun drypper vann overalt og gjør boken våt; for det fører tross alt til at jeg må legge vekk boken og heller leke med henne. Vinn-vinn.

Familietid på trimrommet, vetla spiser banan og løfter de rosa vektene, fyller opp søppelspannet med plastbeger og hjelper til når mamma og pappa gjør øvelser, enten for å gi oss påfyll av banan, fungere som vekt eller trene sammen med oss.

Vi har lenge tenkt på å dra innom et treningssenter for å høre om de har aktiviteter for Victoria, og bestemte oss for å dra innom etter at Brasil hadde spilt fotballkamp, og dra videre på senteret etterpå.
Det begynte å regne et par minutter før vi dro fra hotellet, og 10-15 minutter etter at det startet å regne, såg det slik ut i gaten utenfor treningssenteret.
Senteret var forøvrig stengt, kanskje på grunn av tidspunktet, men mest sannsynlig fordi Brasil hadde spilt kamp og alle hadde fri.

 Vi valgte å snu, siden vi ikke ante hvor dypt vannet kunne være lenger fremme, noe som viste seg å være et klokt valg da denne bilen (som kjørte forbi oss fordi vi hadde stoppet for å vurdere situasjonen), måtte gi tapt og stoppet motoren midt uti elven/veien.
Det kom flere biler bak oss, som også snudde (ikke helt enkelt, for dette er en enveiskjørt gate), mens to busser kjørte på og forhåpentligvis klarte å komme seg gjennom alt vannet.

På handlesenteret har de en spillhall, og vetla falt umiddelbart for dette toget. Vi kunne dog spart oss de 9 kronene det kostet å starte opp rabalderet; for da vi prøvde dette ville hun ut og nektet å sette seg inn igjen før det hadde stoppet.

Lunsjbuffeten på Mangal das Garças er rett og slett himmelsk. Det skulle selvsagt bare mangle på en av de dyreste restaurantene i Belém. Omtrent 600 kroner må vi ut med for alle tre, jeg tør ikke engang tenke på hvor mye det hadde kostet for tilsvarende standard i Norge.

Parken er fantastisk, vetla koser seg på tur og elsker å se på fuglene og dyrene. Helst ville hun gå uti vannet (her også).

Det er en varm dag og tålmodigheten begynner å ta slutt. Da er det fint å komme opp til pappa for å hvile bena og se på skilpaddene.

 Søndag var vi invitert til grilling hos Philip og Patricia, maten var helt nydelig, jenta kan lage mat.

Det var så mye mat at vi kunne sikkert spist i flere dager, og måltidet ble toppet med brownies og is til dessert.

Vi ble rett og slett utslitt av å spise, så da var det bare å synke ned i sofaen og hvile. Ja, for de som ikke har små barn. For Victoria spiser kun det hun trenger, og var selvsagt i storform etter middagen. Hun fant fram Brasil-hatten til pappas glede (?).

Hverdag igjen, og vetla må aktiviseres. Ny favoritt er hyttebygging. Her kan vi lese, synge og spise maten vår.

Mandag og ny fotballkamp. Jan Erik kom tidlig heim fra jobb, og vi skulle se kampen på Estaçao das Docas for å prøve å få med oss noe av stemningen i Brasil under VM. Vi var litt sent ute, og ankom like før kampen skulle begynne. Da jeg får øye på det svenske flagget under spillerpresentasjonene, sier jeg til Greven "åja, er det Sverige de skal spille mot i dag?" "Hysj, det er fullt av brasilianere her." Jeg skjønner ikke hvorfor han ikke vil svare på spørsmålet mitt, om jeg sa noe feil så er det jo likevel ingen som skjønte hva jeg sa. "Det kan jo like så godt være Sverige de skal spille mot, siden de er med i VM", fortsetter jeg.
"Åja? Er Sverige med i VM?" "Ja..."
Det viste seg forøvrig å være dommeren som var svensk, og at Sverige ikke engang var med i VM.
Så da vet dere det, jeg er ingen fotball-nerd, ei heller innbitt engasjert i hvem som spiller mot hvem; min store fryd over VM er at Jan Erik får fri hver gang Brasil skal spille, noe som har resultert i en god del halve arbeidsdager.
Likevel er det spennende å sitte på Docas og kjenne på stemingen når Brasil spiller, og ikke minst når Brasil scorer, alle tar helt av og jubler, bråker og klapper, stemningen blir elektrisk.

Vi spiste middag under kampen, fiskegryte. Om den ikke ser så delikat ut på bildet så er nok det fotografen sin feil, og ikke kokken, for i virkeligheten både såg og smakte det nydelig.

I menyen sto det ingenting om at den er for to personer, men siden den kostet over 300 kroner antok vi at det var mye mat. Det var helt rett, og vi ble mette alle sammen, vetla var storfornøyd med reker og fisk.

Etter kampen gikk vi en tur langs elven.

Solnedgang på Estaçao das Docas, det er noe magisk over dette stedet ved elven; vakkert, rolig og befriende. Et lite pustehull fra storbyen.

Vetla koser seg på oppdagelsestur. Spesielt kjekt er det når hun får øye på fugler. Da setter hun i vei etter de og roper "gakk-gakk", helt til de flyr vekk, noe som også er interessant å se på.

Familiebilde. Timeren på kameraet tok ingen hensyn og knipset etter ti sekund som planlagt.

Ei herlig helg med familien, avsluttet med en kort mandag på jobb, mer familietid og Brasil-kamp.